KLATREHYTTA, DEL 2

Det var en deilig følelse å stå der oppe og titte ned på klatrehytta, 720 moh :)
Etter en liten rast ved hytta, begynte vi nedturen mot Blåmannsvikvannet, kalt Storvannet blant de lokale. Alt i alt brukte vi 8,5 timer fra vi parkerte i Grøtfjordvågen til vi var nede i Blåmannsvika igjen. Jeg kan godt tenke meg å gå til klatrehytta flere ganger, men da blir jeg å gå ned til Grøtfjordvågen igjen, og ikke ned i Blåmannsvikdalen. Utsikten anbefales!
Trykk gjerne på bildene for en større versjon :)

Turlykke

Hollenderan, med Tromsdalstinden og Hamperokken i bakgrunnen

Klatrehytta

Vi gikk over kanten her, og ned til hytta

Hytta ble bygd i 1982 og gjenbygd i 1985 etter en brann

Det hang tre klatrere i veggen

Herlig

På Nordkjosbotn har de Trekantkiosken, på Hollenderan har de trekantdo ...

Noen sier at dette er Kvaløyas flotteste tomt ;-)

Blåmannsvikvannet/Storvannet

Buren i midten på bildet

Høyt henger de ...

Stålhovet i midten

Skjønner ikke at de tør klatre der ... Vi hørte at de ropte beskjeder til hverandre ...

Fjellet bader i sol

Her er vi et godt stykke nedover mot vannet

Her gikk vi ned. Når jeg ser på bildet, lurer jeg på hvor i huleste vi egentlig gikk ...

Endelig nede ved vannet, etter 1,5 strabasiøse timer

Mye granitt :-)

Rolf ser skrekkslagen ut!

Vakkert!

Nedover Blåmannsvikdalen. Der borte i steinhavet fikk jeg juling. Stein 1 – Veronica 0.

Trollsteinen. Her holder skrømtet til, ifølge svigerfar ;-)

KLATREHYTTA, DEL 1

Etter å ha snakket og drømt om klatrehytta (720 moh) i lengre tid, klaffet det med vær, barnevakt og form. Vi pakket i bilen og la i vei til Grøtfjordvågen. Det gikk raskt oppover, men etter å ha gått en del feil (litt utydelig sti enkelte steder), innså vi at vi måtte endre kurs. Vi staket (og kravlet) oss inn på riktig kurs og gikk videre. I den perioden vi gikk feil, måtte vi forsere en del stor stein – og en del personlige barrierer. Det var brattere enn det jeg liker. Men etter å ha gått, gått og gått kom vi endelig frem til turens høyeste punkt, ca 800 moh, og da åpnet "hele verden" seg. Der nede lå klatrehytta og Hollenderan!! Gjett om vi var fornøyd med oss selv.

Siden turen opp fra Vågen var mye mer steinete og ulendt enn jeg er komfortabel med, bestemte vi oss for å gå ned motsatt vei, til Storvannet og videre nedover Blåmannsvikdalen. Etter hvert skjønte vi at dette også ble en veldig bratt nedstigning, kanskje i bratteste laget ...

 Etter 1,5 timer var vi nede ved vannet og startet på selve Blåmannsvikdalen. Dalen er veldig steinete og ulendt og krever full konsentrasjon. Etter en liten kilometer klarte fjellets Bridget Jones å tryne så lang hun var, og pådro seg et kutt i kneet. Turen videre nedover ble litt tøffere enn først tenkt. Men hva gjør vel det, for JEG HAR VÆRT PÅ KLATREHYTTA :)

Trykk gjerne på bildene for en større versjon :)
(Siden det ble veldig mange bilder, har jeg laget blogginnlegget om turen i to deler)

Vi startet i Grøtfjordvågen

Grøtfjordvågen

Periodevis flott sti oppover

Mektige Vågstinden (797 moh)

Vågstinden kaster skygge på stien vår

Flotte fjell

Det går raskt oppover

Opp, opp og opp ...

Vågen langt der nede

Kongeørna holdt oss med selskap ei stund

Steinete og ulendt

Etter å ha innsett at vi hadde gått en del feil, måtte vi endre kursen tvers over dalen

Riktig sti opp mot høyre

Høye fjell på alle kanter

Sola gjemmer seg bak Vågstinden. Storstolpan til høyre?

Bak denne åpningen skal klatrehytta ligge

Styrmannstinden (955 moh)

Steinen så litt skummel ut ...

Litt klatring må til

Litt snø fant vi også

Vi måtte over en del snø

Begynner å nærme oss ...

Styrmannstinden

Og da åpenbarte dette mektige tablået seg! Klatrehytta til høyre og Hollendaren (1016 moh) til venstre

Hollendaren (1016 moh)

Klatrehytta og Rødtinden

YESS!!!